1)
Det er enklast slik omhandler en gutt som får skylda for noe han ikke har gjort. En gutt har fått bank i skolegården, og hovedpersonen var vitne til dette. Rektor finner ut av dette, og har fått høre av både offeret, elever og lærere at det var ham som gjorde det. Folkene rundt ham vet like godt som ham, at han er uskyldig, men ingen gjør noe. Rektoren er overbevist om at han er skyldig, og klarer tilslutt å presse en innrømmelse ut av gutten. Han innser at det blir hans eneste veg ut, og sier at det er enklere slik.
2)
Ein sykkel på havsens botn er skrevet i 1. person, altså i jeg-form. Dette gjør at man får et tettere forhold til fortelleren, vite mer om dens personlighet og tanker.
3)
Vi var sultne og slitne, men kunne ikke gå hjem. I flere timer hadde vi ventet på mor og far. Tidlig denne morgenen hadde vi alle; mor, far, Hans og jeg tatt den lange turen til skogen hvor vi hogde ved. Timene gikk og mørket begynte å komme. Nå måtte de komme snart ellers ville vi ikke komme oss hjem. Men mor og far kom aldri… vi ventet og ventet, og snart var det mørkt.
Vi begynte å gå, i den kalde, mørke skogen. Og etter en god stund ropte Hans: ’’Kom å se’’. Der, midt i en stor åpning, stod det et hus, med pepperkakegjerde, karamelltak og vinduer av sukkerspinn. Vi kunne ikke dy oss, vi måtte bare smake… idet vi hadde rukket å brekke av den første biten av pepperkake gjerde slo den lille sukkertøydøren i veggen, og ut kom ei gammel dame.
’’Er dere sultne barn?’’ sa den gamle damen med en spinkel stemme. Vi ble overlykkelig! Det var virkelig det perfekte spørsmål. ’’Sultne!? Vi sulter!’’ ropte vi, idet vi sprang inn døren.
Innen for døren fikk vi en kraftig overraskelse. Det lille huset som var så søtt og koselig ut på utsiden, var ikke noe likt på innsiden. Inne var det mørkt og skittent, med masse rot i alle kriker og kroker. Døren slo igjen, og damen kom nærmere og nærmere.
Det tok ikke lang tid før hans satt i et bur, og jeg feide gulv. Dagene gikk, og Hans ble stadig større. Etter hvert skjønte jeg hvorfor Hans fikk så mye mat… hun fetet ham opp. Hver dag gikk damen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men jeg sa at han skulle stikke ut et avgnagd kjøttben når hun ville kjenne på fingeren hans. Hun så dårlig, og ville tro at han aldri ble tykkere.
Til slutt ble hun lei og ba meg fyre opp ovnen. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; ’’ Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok’’.Jeg skjønte godt hva hun tenkte å gjøre, derfor sa jeg: ’’Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det’’. Hun gikk rett på og viste meg hva jeg skulle gjøre. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga jeg henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Jeg sprang bort til buret og befridde Hans. Etterpå tok vi med oss alt gullet og diamantene som hun hadde gjemt på.
Av gullet levde vi lykkelige i alle våre dager.
5)
I novellen Gutten blir det fortelt i 1.person, men fortelleren deltar ikke i selve fortellingen. Fortelleren er en som ser allt og har full oversikt over alle. Ved og fortelle hva som skjer på arbeidsplassen, gir ham et inntrykk av hvordan han er, og hvilke meninger han har. For eksempel gir han et inntrykk om at han synes synd på gutten. Ved å bruke denne måten og fortelle på gir fortelleren oss et inntrykk av at vi er med og er der, på samme måte som han er med på det som skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar