Jeg leste drageløperen av Khaled Hosseini. Dette var en helt fantastisk bok, som både var gripende og spennende på en og samme tid og jeg slet virkelig med å legge den fra meg om kveldene.
Historien som blir fortalt utspiller seg i Afganistan og delvis USA fra 70-tallet og fram til 2005, den blir fortalt som om det er en ekte historie, hvor skrivemåten og bruken av forskjellige ord gir meg et personlig inntryk. Hovedpersonen er Amir, og det er også han som forteller. Du blir godt kjent med Amir, som i starten av boken er et barn. Andre viktige personer er Hassan, Amirs lojale harzara tjener og bestevenn som han senere finner ut er hans halvbror. Ali, Hassans far, som jobber hos Amirs familie hvor han gjør husarbeidet (han er også Harzara, og blir derfor svært undertrykket). Baba er Amirs far, og er en bestemt forretningsmann som mistet sin kone i fødselen av deres sønn. Shorab er Hassans sønn som Amir ikke møter for i slutten av boken, da han etter Hassans død reiser tilbake til Afganistan for å finne ham...
Du møter også mange andre pesoner, men jeg vil si at disse er de viktigste nøkkelpersonene i boken. I den første delen hører man mye om Amir og Hassans barndom, fullt av sjalusi, frykt og tragedier, hvordan de forskjellige personlighetene utfyller hverandre, og hvordan deres hjemland gradvis forandres. Etter at krigen forfult bryter ut, rømmer Amir og Baba ut av landet og får asyl i USA. Deres hverdag blir for fullt forandret til noe ukjent, hvor de må tilpasse seg den nye levemåten. Baba blir etterhvert syk, og rett før hans død finner Amir sin store kjærlighet, Sayora, en Afganistansk kvinne med en dramatisk bakgrunn.
Etter mange gode år sammen med sin vakre kone Sayora, får han en telefon fra Babas gamle venn Khaled, som er dødsyk og ber han komme tilbake. Han reiser for å møte ham, men oppdager at Khaled hadde helt andre tanker enn hva han trodde..
Sofie Ljøkjell
02.05.2011
26.01.2011
Bildekunnskap

"Når det er snø på bakken liker jeg å tro at jeg går på skyer"
Dette bildet tok vi fordi vi er så utrolig lei vinteren, og vi ville prøve å få frem kulden forårsaket av vinteren i et bilde, ved hjelp av å stå i en søledam full av slaps og snø.Dette bildet synes vi er ekspressivt, fordi vi uttrykker følelsene vi har ovenfor vinteren ved det, men det kan også være poetisk ved at det viser en dyster og grå atmosfære på grunn av vinteren.
Vi tok bildet slik at føttene skulle være i fokus, men vi ville ikke at de skulle være i midten av bildet. Poenget er jo å vise det dårlige været, og da passet det bra at stølene ikke er det direkte midtpunktet, men er likevel det man først legger merke til.
Bildet er tatt i fugleperpektiv, nettopp fordi vi ville få frem det at støvlene står i en sølepytt. Hadde vi tatt fra normalperpektiv eller froskeperspektiv hadde det blitt helt annerledes setting, og man hadde kanskje ikke sett at det er en sølepytt der.
Vi vil si at dette bildet er et total oversiktsbilde, i og med at det viser hele motivet, som er støvlene, i tillegg til at er et stort område rundt.
Fargene i bildet har litt blåskjær, noe som ble gjort bevisst, for å få fram den kalde stemningen vi ville formidle ved hjelp av bildet.
Budskapet i dette bilder er å alltid se fremover. Uansett hvor mørkt eller trist det ser ut, er det alltid lys i enden. Fremtiden er usikker, men det vi vet hundre prosent sikkert er at vår alltid vil komme etter vinter.
"Å være alene er å være annerledes. Å være annerledes er å være alene"
Dette bildet tok vi for å få frem noe som er utrolig viktig, men som alle ikke tenker så mye over; mobbing. Hvor mange er det egentlig der ute som er helt alene? Hvor mange er det som ikke har noen å dele tankene sine med, ingen å spørre om råd og ingen skulder å gråte på? Er det noen som er litt "annerledes" og som ikke følger de "riktige" kleskodene, væremåtene osv, så er det veldig fort gjort at de ikke blir godkjent. Selv om det ikke er noe man har som et hverdagslig samtaleemne, er det viktig at vi tenker over det nå og da, og hvis vi ser noen som står alene - gå bort, snakk. Tenk om det var deg?
Dette bildet mener vi er både ekspressivt, appelativt og informativt. Ekspressivt fordi det vekker veldig mange følelser når vi ser en person i en stor skolegård, stå helt alene. Man begynner å spørre seg selv spørsmål, og får gjerne medfølelse for denne ensomme sjelen. Appelativt fordi vi prøver å engasjere alle sammen til å tenke mer over dette med ensomhet, mobbing osv. Det er et viktig tema, som ikke blir tatt opp nok på skoler nå til dags. Informativt fordi det informerer konsekvensene av det å være helt alene.
Vi plasserte Sofie midt i skolegården, og tok bildet fra normalperspektiv, for å få den stemningen av at hun er en liten, ubetydelig del av en ellers så stor skolegård. Meningen var å få Sofie til å "smelte inn" i bakgrunnen. Vi valgte også å ha litt avstand fra Sofie, for å skape enda mer effekt av at hun er den lille delen.
Fargene i bildet er mørke og dystre, og man trenger nødvendigvis ikke å legge merke til Sofie med en gang, noe som er gjort bevisst. Vi vil at bildet skal rope ensomhet.
Budskapet i dette bildet er det at ensomhet skriker høyest, høyere enn alle, men det er ingen som legger merke til det. Ingen legger merke til de tause ropene som kommer fra enkelt individer, nettopp fordi vi ikke er oppmerksomme nok. Åpne øynene, se deg rundt.. Det kan være flere enn du tror.
- Marie E, Ingvild M og Sofie.
19.01.2011
Kan et bilde si mer en tusen ord?
Beskrivelse.
Jeg vil si at dette bilde er et repotasjebilde.. dette kan jeg fastslå i og med at det er et fotografi, som har en tydelig betydning. Fotografiet er av to hender; en barnehånd i en voksenhånd, en mørkhånd i en lyshånd. For å fremheve det budskapet som finnes i bildet, er det trykket i svart/hvit som er en teknikk fotografen har brukt.
Hendene er plassert midt i bilde, og er det eneste elementet i bildet.
Den lille hånden er plassert oppi den større hånden. På en måte ser det ut som om barnehånden kravler seg oppover i hånden, og holder seg fast. Som sagt er svart/hvit brukt som en teknikk, hvor hudfargene blir framhevd.
Tolkning.
Det første som ramler inn i hodet når jeg ser på bilde, er begrepet ''flerkulturelt samfunn''. Jeg synes dette bilde viser hvor langt deler av verden har kommet i dag, hvor mye mer åpen folk er ovenfor kulturer, etniske bakgrunner, ''raser'' og integrering.
Det første som fanger blikket mitt er den lille hånden som hålder fast i den større hånden. Dette viser et klart bånd melleom disse to personene, hvor den lille personen er avhengig og stoler på den større personen. Hvordan den større personen rører forsiktig ved de små fingrene, men samtidelig holder dem oppe.
Jeg kjenner at jeg blir glad nå jeg ser på bildet, får en følelse av at det ikke er noe rasisme eller diskriminering men kjærlighet.
Jeg vil si at dette bilde er et repotasjebilde.. dette kan jeg fastslå i og med at det er et fotografi, som har en tydelig betydning. Fotografiet er av to hender; en barnehånd i en voksenhånd, en mørkhånd i en lyshånd. For å fremheve det budskapet som finnes i bildet, er det trykket i svart/hvit som er en teknikk fotografen har brukt.
Hendene er plassert midt i bilde, og er det eneste elementet i bildet.
Den lille hånden er plassert oppi den større hånden. På en måte ser det ut som om barnehånden kravler seg oppover i hånden, og holder seg fast. Som sagt er svart/hvit brukt som en teknikk, hvor hudfargene blir framhevd.
Tolkning.
Det første som ramler inn i hodet når jeg ser på bilde, er begrepet ''flerkulturelt samfunn''. Jeg synes dette bilde viser hvor langt deler av verden har kommet i dag, hvor mye mer åpen folk er ovenfor kulturer, etniske bakgrunner, ''raser'' og integrering.
Det første som fanger blikket mitt er den lille hånden som hålder fast i den større hånden. Dette viser et klart bånd melleom disse to personene, hvor den lille personen er avhengig og stoler på den større personen. Hvordan den større personen rører forsiktig ved de små fingrene, men samtidelig holder dem oppe.
Jeg kjenner at jeg blir glad nå jeg ser på bildet, får en følelse av at det ikke er noe rasisme eller diskriminering men kjærlighet.
27.10.2010
Bloggoppgave 3
1)
Det er enklast slik omhandler en gutt som får skylda for noe han ikke har gjort. En gutt har fått bank i skolegården, og hovedpersonen var vitne til dette. Rektor finner ut av dette, og har fått høre av både offeret, elever og lærere at det var ham som gjorde det. Folkene rundt ham vet like godt som ham, at han er uskyldig, men ingen gjør noe. Rektoren er overbevist om at han er skyldig, og klarer tilslutt å presse en innrømmelse ut av gutten. Han innser at det blir hans eneste veg ut, og sier at det er enklere slik.
2)
Ein sykkel på havsens botn er skrevet i 1. person, altså i jeg-form. Dette gjør at man får et tettere forhold til fortelleren, vite mer om dens personlighet og tanker.
3)
Vi var sultne og slitne, men kunne ikke gå hjem. I flere timer hadde vi ventet på mor og far. Tidlig denne morgenen hadde vi alle; mor, far, Hans og jeg tatt den lange turen til skogen hvor vi hogde ved. Timene gikk og mørket begynte å komme. Nå måtte de komme snart ellers ville vi ikke komme oss hjem. Men mor og far kom aldri… vi ventet og ventet, og snart var det mørkt.
Vi begynte å gå, i den kalde, mørke skogen. Og etter en god stund ropte Hans: ’’Kom å se’’. Der, midt i en stor åpning, stod det et hus, med pepperkakegjerde, karamelltak og vinduer av sukkerspinn. Vi kunne ikke dy oss, vi måtte bare smake… idet vi hadde rukket å brekke av den første biten av pepperkake gjerde slo den lille sukkertøydøren i veggen, og ut kom ei gammel dame.
’’Er dere sultne barn?’’ sa den gamle damen med en spinkel stemme. Vi ble overlykkelig! Det var virkelig det perfekte spørsmål. ’’Sultne!? Vi sulter!’’ ropte vi, idet vi sprang inn døren.
Innen for døren fikk vi en kraftig overraskelse. Det lille huset som var så søtt og koselig ut på utsiden, var ikke noe likt på innsiden. Inne var det mørkt og skittent, med masse rot i alle kriker og kroker. Døren slo igjen, og damen kom nærmere og nærmere.
Det tok ikke lang tid før hans satt i et bur, og jeg feide gulv. Dagene gikk, og Hans ble stadig større. Etter hvert skjønte jeg hvorfor Hans fikk så mye mat… hun fetet ham opp. Hver dag gikk damen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men jeg sa at han skulle stikke ut et avgnagd kjøttben når hun ville kjenne på fingeren hans. Hun så dårlig, og ville tro at han aldri ble tykkere.
Til slutt ble hun lei og ba meg fyre opp ovnen. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; ’’ Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok’’.Jeg skjønte godt hva hun tenkte å gjøre, derfor sa jeg: ’’Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det’’. Hun gikk rett på og viste meg hva jeg skulle gjøre. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga jeg henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Jeg sprang bort til buret og befridde Hans. Etterpå tok vi med oss alt gullet og diamantene som hun hadde gjemt på.
Av gullet levde vi lykkelige i alle våre dager.
5)
I novellen Gutten blir det fortelt i 1.person, men fortelleren deltar ikke i selve fortellingen. Fortelleren er en som ser allt og har full oversikt over alle. Ved og fortelle hva som skjer på arbeidsplassen, gir ham et inntrykk av hvordan han er, og hvilke meninger han har. For eksempel gir han et inntrykk om at han synes synd på gutten. Ved å bruke denne måten og fortelle på gir fortelleren oss et inntrykk av at vi er med og er der, på samme måte som han er med på det som skjer.
Det er enklast slik omhandler en gutt som får skylda for noe han ikke har gjort. En gutt har fått bank i skolegården, og hovedpersonen var vitne til dette. Rektor finner ut av dette, og har fått høre av både offeret, elever og lærere at det var ham som gjorde det. Folkene rundt ham vet like godt som ham, at han er uskyldig, men ingen gjør noe. Rektoren er overbevist om at han er skyldig, og klarer tilslutt å presse en innrømmelse ut av gutten. Han innser at det blir hans eneste veg ut, og sier at det er enklere slik.
2)
Ein sykkel på havsens botn er skrevet i 1. person, altså i jeg-form. Dette gjør at man får et tettere forhold til fortelleren, vite mer om dens personlighet og tanker.
3)
Vi var sultne og slitne, men kunne ikke gå hjem. I flere timer hadde vi ventet på mor og far. Tidlig denne morgenen hadde vi alle; mor, far, Hans og jeg tatt den lange turen til skogen hvor vi hogde ved. Timene gikk og mørket begynte å komme. Nå måtte de komme snart ellers ville vi ikke komme oss hjem. Men mor og far kom aldri… vi ventet og ventet, og snart var det mørkt.
Vi begynte å gå, i den kalde, mørke skogen. Og etter en god stund ropte Hans: ’’Kom å se’’. Der, midt i en stor åpning, stod det et hus, med pepperkakegjerde, karamelltak og vinduer av sukkerspinn. Vi kunne ikke dy oss, vi måtte bare smake… idet vi hadde rukket å brekke av den første biten av pepperkake gjerde slo den lille sukkertøydøren i veggen, og ut kom ei gammel dame.
’’Er dere sultne barn?’’ sa den gamle damen med en spinkel stemme. Vi ble overlykkelig! Det var virkelig det perfekte spørsmål. ’’Sultne!? Vi sulter!’’ ropte vi, idet vi sprang inn døren.
Innen for døren fikk vi en kraftig overraskelse. Det lille huset som var så søtt og koselig ut på utsiden, var ikke noe likt på innsiden. Inne var det mørkt og skittent, med masse rot i alle kriker og kroker. Døren slo igjen, og damen kom nærmere og nærmere.
Det tok ikke lang tid før hans satt i et bur, og jeg feide gulv. Dagene gikk, og Hans ble stadig større. Etter hvert skjønte jeg hvorfor Hans fikk så mye mat… hun fetet ham opp. Hver dag gikk damen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men jeg sa at han skulle stikke ut et avgnagd kjøttben når hun ville kjenne på fingeren hans. Hun så dårlig, og ville tro at han aldri ble tykkere.
Til slutt ble hun lei og ba meg fyre opp ovnen. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; ’’ Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok’’.Jeg skjønte godt hva hun tenkte å gjøre, derfor sa jeg: ’’Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det’’. Hun gikk rett på og viste meg hva jeg skulle gjøre. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga jeg henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Jeg sprang bort til buret og befridde Hans. Etterpå tok vi med oss alt gullet og diamantene som hun hadde gjemt på.
Av gullet levde vi lykkelige i alle våre dager.
5)
I novellen Gutten blir det fortelt i 1.person, men fortelleren deltar ikke i selve fortellingen. Fortelleren er en som ser allt og har full oversikt over alle. Ved og fortelle hva som skjer på arbeidsplassen, gir ham et inntrykk av hvordan han er, og hvilke meninger han har. For eksempel gir han et inntrykk om at han synes synd på gutten. Ved å bruke denne måten og fortelle på gir fortelleren oss et inntrykk av at vi er med og er der, på samme måte som han er med på det som skjer.
14.10.2010
Bloggoppgave 2: Novelletrening
1. Forstørre øyeblikk
De hadde solgt godt i kveld, tørste ungdommer hadde ramlet inn døren en etter en. De hadde begynnt stengningen i 4 tiden, men hun hadde ikke dratt før to timer senere. De hadde hatt noen vanskelige kunder denne kvelden, de hadde nektet å dra.
Da de allerede berusede, men sjarmerende guttene hadde stablet seg inn døren i 2 tiden, viste hun lite om hvor lang tid det ville ta for henne å få de ut. Men nå som hun endelig hadde fått dem ut, følte hun litt skyld over deres tilstand. Hun kunne nektet dem servering, men valgte å gi dem va de ville.
Hun så at de terget en mørkhudet soldat. De stillte seg i ring rundt ham, prøvde å terge ham opp, men fikk ikke napp. De hadde tydelige ambisjoner, de hadde et tydelig ønske. Hun viste ikke om hun skulle blande seg inn, hva hun kunne gjøre. Alt hun kunne tenke på var hvor mye hun lengtet hjem til den varme, myke sengen, og soldaten så jo ut til å ha kontroll. Kunne hun gjøre noe uansett? Ville de høre på henne? Soldaten hadde jo kontroll...
2. Show, don't tell
c)
Endelig var det fredag, dagen hun hadde lengtet etter hele uken. Hun var sliten og hun var trøtt, men mest av alt var hun sulten. Den deilige lukten fyllte nesen, idet hun åpnet døren. Nå kjente hun virkelig magen rumle, og sprang opp trappen. Den deilige lukten ble sterkere og sterkere jo nermere hun kom, og der, foran henne, der stod den. Den store, saftige, varme pizzaen, som akkurat hadde kommet ut av ovnen.Hun satte seg ned ved det fint dekkte bordet, og ventet på de tre fantastiske ordene; versegod, forsyn dere. Hun tok det største stykket hun så, og gapte høyt for å skyve det etterlengtede stykket inn i munnen. Hun nøt øyeblikket, smattet for å oppleve den fantastiske smaken omigjenn.
Og vips, fate var tomt..
3. Personkarakteristikk
a)
Utseende:
- langt, blondt hår - timeglass - pen - lav - mørke øyenbryn
Personlighet:
- smart - morsom - snill - snobb - glad.
Interesser:
- håndball - shopping - slalom - jobb - snobbeting.
-på skolen (superstressa!)
-på håndballbanen (oppgitt)
-på trening (sliten)
-på ferie (avslappet)
-på fest ( glad)
c)
Det lange, blonde håret ligger som en fin ramme rundt det markerte ansiktet. Hun klødde seg godt i hodebunnen, mens hun strevde seg gjennom siste del av matten. De mørke øyenbrynene hevet seg, og lagde rynker i pannen. Hun brøt ut av den dype konsentrasjonen. Et oppgitt stønn var alt hun kom med før hun igjenn forsvant inn leksene.
De hadde solgt godt i kveld, tørste ungdommer hadde ramlet inn døren en etter en. De hadde begynnt stengningen i 4 tiden, men hun hadde ikke dratt før to timer senere. De hadde hatt noen vanskelige kunder denne kvelden, de hadde nektet å dra.
Da de allerede berusede, men sjarmerende guttene hadde stablet seg inn døren i 2 tiden, viste hun lite om hvor lang tid det ville ta for henne å få de ut. Men nå som hun endelig hadde fått dem ut, følte hun litt skyld over deres tilstand. Hun kunne nektet dem servering, men valgte å gi dem va de ville.
Hun så at de terget en mørkhudet soldat. De stillte seg i ring rundt ham, prøvde å terge ham opp, men fikk ikke napp. De hadde tydelige ambisjoner, de hadde et tydelig ønske. Hun viste ikke om hun skulle blande seg inn, hva hun kunne gjøre. Alt hun kunne tenke på var hvor mye hun lengtet hjem til den varme, myke sengen, og soldaten så jo ut til å ha kontroll. Kunne hun gjøre noe uansett? Ville de høre på henne? Soldaten hadde jo kontroll...
2. Show, don't tell
c)
Endelig var det fredag, dagen hun hadde lengtet etter hele uken. Hun var sliten og hun var trøtt, men mest av alt var hun sulten. Den deilige lukten fyllte nesen, idet hun åpnet døren. Nå kjente hun virkelig magen rumle, og sprang opp trappen. Den deilige lukten ble sterkere og sterkere jo nermere hun kom, og der, foran henne, der stod den. Den store, saftige, varme pizzaen, som akkurat hadde kommet ut av ovnen.Hun satte seg ned ved det fint dekkte bordet, og ventet på de tre fantastiske ordene; versegod, forsyn dere. Hun tok det største stykket hun så, og gapte høyt for å skyve det etterlengtede stykket inn i munnen. Hun nøt øyeblikket, smattet for å oppleve den fantastiske smaken omigjenn.
Og vips, fate var tomt..
3. Personkarakteristikk
a)
Utseende:
- langt, blondt hår - timeglass - pen - lav - mørke øyenbryn
Personlighet:
- smart - morsom - snill - snobb - glad.
Interesser:
- håndball - shopping - slalom - jobb - snobbeting.
-på skolen (superstressa!)
-på håndballbanen (oppgitt)
-på trening (sliten)
-på ferie (avslappet)
-på fest ( glad)
c)
Det lange, blonde håret ligger som en fin ramme rundt det markerte ansiktet. Hun klødde seg godt i hodebunnen, mens hun strevde seg gjennom siste del av matten. De mørke øyenbrynene hevet seg, og lagde rynker i pannen. Hun brøt ut av den dype konsentrasjonen. Et oppgitt stønn var alt hun kom med før hun igjenn forsvant inn leksene.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)

